Honda, en ponni av stor kat2/liten KAT 1, i fargen Cremello. Hvit med gul man og hale, rosa mule og grønne øyne. Altså han så spesiell ut, men veldig grei. Jeg var superhappy. 

Mandager som hestepasser ble til mandager og onsdager. Jeg fikk mitt første ridekurs av mamma, det kostet 450,- 

Jeg fikk meg en tights som jeg brukte som ridebukse, og etterhvert ble det en ordentlig ridebukse, riktig nok en billig og brukt, men med skinn på knærne. Og plastridestøvler. 

Jeg bytter etterhvert til engelskfødte Sunshine, en stor villbasse av en hest som ruvet godt over 170. Nydelig rød. Gjorde litt som han selv ville, men han guidet meg igjennom sprangbanene og vi red opp til LA (1m). Allerede i -93. Bare 1 år ut i ridekarrieren.

Jeg jobbet i stallen, red så ofte jeg kunne og ble etterhvert rideinstruktør for de yngste ponnirytterne i rideskolen

Når Bonnie kom til rideskolen så jeg mitt snitt. Jeg var rundt 15, hun var en avdanket traver av lettdøl. Hun hadde litt hoppenykker og kunne ikke gallopfatning. Og det gikk fort! Mot at jeg jobbet i rideskolen fikk jeg ha henne på for to ganger i uka. Jeg red henne opp for rideskolen og jeg fikk ri mer.

Etterhvert ble vi med på sprangtrening for Amund Eide. Amund var på den tiden landslagstrener og står fortsatt høyt i kurs hos meg. Vi hadde utrolig mye dyktige ryttere i Hønefoss og Ringerike rideklubb på den tiden. 

Ettersom jeg fortsatt kunne ri ponni fikk jeg lov til å måle Bonnie slik at jeg kunne ri ponniklasser. Og slik var vi igang. Vi red både på hjemme- og bortebane. Fineste ponnien. 

Når jeg bikket 16 var jeg så heldig at jeg fikk lov å ri en annen ponni. Eieren hadde kjøpt seg ny ponni og ville beholde sin gamle. Og slik fikk jeg ri på sprangtreninger og konkurrere med Royal Spitfire. Jeg var for gammel til å ri elite stevnene men jeg fikk ri blant annet hallmesterskapet og kretsmesterskapet. Kretsmesterskapet gikk i LA ponni og omhopping var på 100+5. For en fantastisk mulighet, som jeg fortsatt verdsetter såpass høyt at jeg håper jeg kan gi noen andre samme mulighet som dette. For det betyr så mye!

Jeg husker jeg ble plassert på andre laget. Ikke fordi jeg ikke burde vært på første laget, men fordi ponnien ikke var min. Jeg red to null runder. Til gjengjeld gjorde vi det strøkent i individuelt fikk bronse. Et stort høydepunkt. I tillegg var det på hjemmebane og flust av gode ryttere fra hele kretsen. 

Men så kommer man til er punkt. Jeg fikk lov å ri Dobele når hun sto til salgs. Til min store glede ble hun i hele 8 mnd. Ikke mye konkurranser men jeg vi koste oss. En liten pigg hest med stort hjerte. Samtidig fikk jeg ri en annen unghest. Dessverre ikke en veldig god en. God avstamning men kort i stegene som gjorde at han slet med å nå frem i kombinasjoner i 120. Og han var ikke så veldig stor. 

Så når jeg ikke hadde råd til å kjøpe Dobele selv og hun ble satt på fly til Haiti (av alle steder) flyttet jeg til Oslo og la hest på hylla. 

Tanken har hele tiden vært å kjøpe hest i voksen alder. Økonomien tilsier at det nå går an og gutta begynner å bli større. Til min store glede har to av tre begynt å ri og vi har derfor startet leting etter ponni. 

Endelig kan jeg kanskje få fortsette historien, la guttene få det jeg ikke fikk. Gode ponnier som kan gå de høyeste klassene. Jeg er ihvertfall gira. I første omgang skal vi ha en litt større ponni som jeg kan ri og guttene lære av.

Kan drømmen bli virkelig etter 18 år? Jeg ser det i det fjerne. Men hestekjøp er vanskelig. Så det tar tid. Men vi skal straks igang med å prøveri litt 😃 Spennende spennende og samtidig skremmende